Dagene gar fort her oppe i fjellene. De begynner forresten ogsa veldig tidlig, for her holder Ma'm oss i skinnet. I gar var jeg oppe klokka 07 for a vere med til jobben til Ma'm mote folkene der. For sa a bli hentet av Pastor Jeffery {Pater Jeff, altsa bror til Goya} og dra til Wildlife senteret. Var ikke helt sikker pa om han var helt 100 til a kjore motorsykkel, ettersom han var en Pastor {fordommer som det sa pent heter}, men kunne liksom ikke se for meg at Morland her hjemme duret ivei pa motorsykkelen sin heller, og det var jo egentlig samme greia. Tingen var dog det at jeg nesten tok livet av oss begge, ettersom jeg satt som en stiv stokk der bak og holdt igjen oynene. Sa da ble det en stopp pa vegen og leksjon i a folge kroppsbevegelsene til han som kjorte, pa med hjelmer {som jeg pasto at vi sikkert ikke trengte} og et par ave maria for vi kjorte videre.
Wild Life senteret var rakult, med dyr som er utrydningstruet hos filipinerne. Endel av arbeidet gar ogsa med pa a studere dyrenes adferd, for a finne ut hvordan de kan forhindre at man odelegger deres behov, slik at de greier seg ute i naturen. I tillegg til a studere dyr ifra landet, har de ogsa endel dyr ifra andre varme klima som ikke er utryddingstruet, for a se forskjellen pa adferd og levemonster, for a se hva som er forskjellen. En liten del av bedriften jobber med a sanke slangegift, for a kunne ha motgift klar til enhver tid. Ettersom det tar for lang tid a frakte noen herfra til Manila om de er bitt av slange. Da vil de do for de kommer frem, og akkurat na er det slik det er. De jobber ogsa med a finne ut en mate a sanke noen oljer ifra ogler pa, uten a skalde oglene, da disse oljene er gode til medidinsk behandling pa utslett og eksem.
Imot slutten av turen ble det en runde inne i slangehuset, jeg HATER slanger, og det ble ikke bedre av dette. Pastor Jeff ble faktisk ved ett tilfelle nedsprunget av en stk Astrid som forsokte a romme ifra en 6 m lang Pyton slange. Som straff matte jeg holde slangen. Trodde egentlig ikke at Pastorer hadde lov til a straffe folk, skal ikke de elske sin neste?
Idag var jeg opp kl 05.30, og Pastor Jeff kom og hentet meg kl 06 for en tur til Risterassene, som er listet som verdens 8.underverk lagd av mennesker {her horer ogsa Pyramidene og den kinesiske mur til}. Turen opp begynte med en gjennomgang av at ikke hadde tenkt a drepe meg idag heller, en bonn for turen og sa bars det avgarde. Pa veien stoppet vi flere plasser, deriblandt ved en fiskedam hvor de hadde 60.000fisk i en dam. Det SYKE var at fiskene var dressert opp slik at nar man klappet i hendene, kom fisken svommende imot land, for da ville den ha mat. Syke syke greier.
Kjoreturen opp imot risterassene bod pa like mye fantastisk natur og utsikt som selve risterassene. Jeg blir lett fasinert av fjell, sa dette var rene drommeturen for meg, da veien gar opp og ned igjennom fjellene. Taka lag tykk rundt fjelltoppene, og det var som a kjore inn og ut av en eventyrverden. Oppe ved risterrassene ble det masse bilder, og vi gikk litt omkring. Pater Jeff snakket endel om himmel og helvete og sant, og etter hvert innsag jeg at han faktisk forsokte a fa meg til a bekjenne mine synder og godta jesus som min frelser. Vanskelig a ikke begynne a le, i allefall nar man egentlig har stor respekt for mannen som egentlig har ofret sitt liv til menigheten sin og til misjoneringen som han anser er hans kall. Men det minnet meg plutselig pa samme hendelsen jeg hadde i USA da jeg var der hos Jean. Og i tillegg til at jeg kjente jeg nesten ble sint. Hvorfor skal folk alltid ha noe av meg. Enten det er pengene mine, maten min, kroppen min eller sjela mi? Men fikk halt inn alt pa en hoflig og fin mate, kunne ikke klaske til Pastoren med en orefik heller, som badeanden Daniel i Malaysia. Men ma innromme at jeg syns det er like ille at folk tenker a beslaglegge sjela mi til evig tid som alt annet uansett hvor de na har tenkt a sende den. Men tror det kunne ha blitt en klein situasjon, ettersom det tar 3 timer med motorsykkelen hjem igjen ogsa.
Spiste mat sammen etterpa, jeg fikk han til a kjope noen filipinske matretter, og sann at jeg kunne fa spise typisk filipinsk mat. Det gjorde han temmelig godt, og trodde jeg skulle ta fyr. Ma laere meg a smake for jeg krydrer mer. Sa kjorte vi tilbake, klabblaget med sjela mi og slikt ble lagt igjen oppe ved risterrassene og vi hadde det veldig morro pa turen hjem igjen. Lo sa vi nesten veltet motorsykkelen. For vi kom hjem plukket han opp en buco pai til meg, som er en lokal suksess av en pai. NAMNAM. Kjempegodt.
Hjemme ble det servert dampkokte gronnsaker med div kjott. Smakte veldig godt, og til Ma'ms store glede lovet jeg a spise blabersyltetoy til frokost i morgen. Det koster kjempemye i filipinene, og hun har sikkert tomt lommebokas i helt for a kjope det til meg. Og jeg har ikke hatt samvittighet til a spise av det.
Pa kvelden kom Danny, ene sikkerhetsvakten innom og laerte meg endel kortspill. Ble sittende a spille lenge sammen med han og endel andre. Til min store glede vant jeg de fleste gangene, sa jeg ma innromme at jeg liker filipinske kortspill. Derimot har jeg bare laert navnet pa to av den, Lucky 9 og 41. Det andre er en rar variant av poker, og det siste har kun Filipinsk navn, som jeg hverken greier uttale eller skrive pa noe vis. De to siste spillene tok det ganske lang tid for meg for jeg skjonte poenget med, ettersom Danny bestandig sa "to win" nar jeg spurte hva malet med spillet var.
Na er det leggedags her, og i morgen skal jeg visstnok ha fridag. Haper det betyr at Ma'm ikke vekker meg kl 0700.
tirsdag 31. januar 2012
søndag 29. januar 2012
Bayombang, Filippinene
Da har jeg endelig fatt tak i data og nett. Er for tiden i hjemmet hvor Gregoria bor, sammen med sin forlovede Allan. Hans tante Eileen som kalles for Madam eller Ma'm ettersom hun er sjefen i huset. Her bor ogsa Mam's barnebarn Bimboy, Norbert som studerer pa universitetet Mam jobber pluss etpar andre slektninger som bor i 2 etg.
Kom hit med fly den 27.feb. Gregoria hadde glemt hvilken dag jeg skulle komme, sa jeg fikk vente ganske mange timer pa flyplassen. Egentlig helt greit for min del. Snakket endel med vaktene som var der, de syntes nok det var serdeles morro med en forvillet norske der. De lerte meg et nytt kortspill, 41. Samt at jeg fikk spandert pa mat sammen med de. Helt okei. Nar de gikk vaktrundene sine, leste jeg i boka mi eller kikket pa menneskene som kom og dro.
Nar Allan og Gregoria kom, reiste vi inn i Manila, for vi skulle bo i Mams hus som hun eier i Manila forste natten. Kjempefint hus, som ingen bruker, da det er for dyrt a bo der pa permanent basis. Huset har 3 store soverom i 2 etg. Stort kjokken, bad og stue i 1. etg pluss innebygde rom pa utsiden, som de kunne leie ut. Huset ligger som sagt i Manila, noe som ogsa betyr at det er mye kriminalitet, derfor er det vepnet vakt ved innkjorselen til veien der dette huset ligger, sammen med 12 andre hus. Dette er ogsa en gjenganger i store deler av den nordlige delen av Filipinnene. Det er vepnet politi, militerfolk eller sikkerhetsvakter pa de fleste plasser hvor det er endel folk, og som kan vaere et terroristmal. Dette er alt ifra kjopesenter, busstasjonene, tog til mobilantenner og kommunikasjonsenheter og regjeringsbygninger. For det meste er det militante minoritetsgrupper som med ujevne mellomrom blusser opp.
Pa toget gikk de igjennom bagasjen min, for a leite etter vapen for jeg fikk komme inn pa perongen. Det samme skjer pa butikkene, her ma vesker vises frem for inspeksjon. Har du noen farlige gjenstander far man ikke komme inn.
Dagen etter, altsa den 28 tok vi bussen til Bayombang. Denne bussturen tok fine 12 timer, da bussen vi tok fikk problemer med girstanga, og da reservebussn kom, viste det seg at den hadde noe feil med motoren [kjoleanlegget vil jeg tro, ettersom det rann vann og de fylte pa vann hele tiden]. Men det var en ganske herlig opplevelse a kjore ifra fullpakkede Manila, ut pa landet, over fjellene, igjennom skog og rismarker og komme til denne plassen. Satt bare a kikket og kikket.
I tillegg ser jeg allerede fordelene av a kjenne noen lokale, dette gir et storre innpass til deres levemate. Mam er en ganske strikt dame, som har god kontroll pa familiemedlemmene sine. Sa det er ingen nade om noen av de ikke gjor stas pa gjesten [altsa meg]. Ganske hyggelig, men det er slitsomt i lengden a vite at folk far sa mye ekstraarbeid nar jeg er pa besok. Far darlig samvittighet, spesielt nar de gjor hva som helst for at jeg skal ha det bra. Bimboy matte feks flytte ut av rommet sitt for at jeg skulle sove der. Jeg far ikke lov til a baere noe selv, eller betale for min egen mat. Til tross for at jeg sikket sitter bedre i det enn de.
I gar ble dagen brukt til a hilse og bli kjent med de i familien. Idag begynte dagen klokka 06, da Mam hadde overtalt Gregoria til a ta meg med opp til utsiktspunktet her oppe, etterson jeg ville ga meg en tur [enda mer darlig samvittighet, ettersom hun er oppe 05 pa hverdagene for a jobbe i butikken sin]. Etterpa dro vi til kirken sammen med Mam som er ganske religios, folte at det ville vaere respektlost a ikke folge med. Kjempefin opplevelse faktisk, og hele gudstjenesten var pa engelsk, sa jeg fikk med meg alt som ble sagt ogsa. Ettersom det er sa mange som bor her, holder de gudstjeneste hele dagene pa sondager, fra 06.30 og hver time utover. Er en halvtimes pause imellom gudstjenestene, og den siste er ved 18.00,
Etter gudstjenesten dro vi til matmarkedet. Gronnsaker, frukt, notter og fro sa langt oyet kunne se. Mam ville at jeg skulle plukke ut middagen vi skulle ha idag, sa jeg fikk hoflig fortelle henne at det ville vaere en serdeles dum ide, da jeg ikke er saerlig stodig pa kjokkenet i forste omgang, og ikke engang aner hva halvparten av maten i marknaden var. Heldigvis skjonte hun det, og tok seg av handlingen med meg hengende pa som en igle. Fikk nok mitt storste sjokk hittil, da jeg innsag at fisken vi skulle kjope [som lag spredd pa bordet] faktisk levde, og at vi bar halvdod fisk i plastposen hjem, uten vann. Hadde mest lyst til a sla ihjel den, men tenke jeg bare fikk ta skikken dit jeg kom. Fisken ble bare lagt til sides da vi kom hjem, og jeg antar den selvdode ilopet av dagen. Men slik er det med de fleste dyrene her. De blir i forste omgang sett pa som mat og nyttedyr. De aller fleste hundene her er vakthunder, og far alt for lite mat. De far matrestene som blir igjen etter at amn har spist mat. Det vil si ris og beinrester.
Motte Joel ogsa idag, en av de som er Mams bedre venner, Gregoria og jeg ble med han opp pa toppen bak huset, for a fa se utover byen. Pa veien opp gikk vi forbi de 12 stasjonene hvor folk i pasken gar til for a markere jesu korsfestelse. Pa den siste stasjonen sto det 3 kors, hvor man [om man var mann] kunne fa bli korsfestet. Visstnok mange tusen mennesker som er med pa denne feiringen i pasken. Oppe pa toppen er det endel mobilantenner, de er voktet av militaeret, Joel kjente de folkene, sa vi fikk slatt av en prat med de og for vi gikk ned igjen. Etterpa tok vi turen om elva og Joels buissness for vi gikk hjem. Ble en dusj, sa dro vi til Gregorias tante for a besoke henne, samt en runde til pa en annen marknad for at Gregoria skulle fa kjope resten av det hun trenger for dagen i morgen nar hun skal i butikken sin. Er veldig rolig her, masse fin natur og hyggelig folk. Det som slar meg er at alle smiler og latteren sitter lost pa de aller fleste.
Na har jeg trukket meg tilbake, klokka er knapt 21. pa kvelden, men det er ikke mer a gjore her. Mam ha 'portforbud' etter klokka 18, sa de som forlater huset etter da far seg en overhaling. Hun mener at da har ikke arbeidssomme mennesker noe mer a gjore ute. Etter det sitter familien rundt bordene her hjemme og snakker, synger, ler og deler historier.
I morgen gar turen til Wildlife senteret med Gregorias bror, som er pastor. Og dagen etterpa skal han ta meg med til risterassene litt lenger nord. Pa torsdag drar jeg til Baguio om alt gar etter planen, en fjellby, sammen med Gregoria og hennes onkel, for jeg setter nasen imot Manila og baten over til Palwan.
Kunne ha skrevet i evigheter om alle inntrykkene herifra, men ma nok fordoye dem selv forst.
Kom hit med fly den 27.feb. Gregoria hadde glemt hvilken dag jeg skulle komme, sa jeg fikk vente ganske mange timer pa flyplassen. Egentlig helt greit for min del. Snakket endel med vaktene som var der, de syntes nok det var serdeles morro med en forvillet norske der. De lerte meg et nytt kortspill, 41. Samt at jeg fikk spandert pa mat sammen med de. Helt okei. Nar de gikk vaktrundene sine, leste jeg i boka mi eller kikket pa menneskene som kom og dro.
Nar Allan og Gregoria kom, reiste vi inn i Manila, for vi skulle bo i Mams hus som hun eier i Manila forste natten. Kjempefint hus, som ingen bruker, da det er for dyrt a bo der pa permanent basis. Huset har 3 store soverom i 2 etg. Stort kjokken, bad og stue i 1. etg pluss innebygde rom pa utsiden, som de kunne leie ut. Huset ligger som sagt i Manila, noe som ogsa betyr at det er mye kriminalitet, derfor er det vepnet vakt ved innkjorselen til veien der dette huset ligger, sammen med 12 andre hus. Dette er ogsa en gjenganger i store deler av den nordlige delen av Filipinnene. Det er vepnet politi, militerfolk eller sikkerhetsvakter pa de fleste plasser hvor det er endel folk, og som kan vaere et terroristmal. Dette er alt ifra kjopesenter, busstasjonene, tog til mobilantenner og kommunikasjonsenheter og regjeringsbygninger. For det meste er det militante minoritetsgrupper som med ujevne mellomrom blusser opp.
Pa toget gikk de igjennom bagasjen min, for a leite etter vapen for jeg fikk komme inn pa perongen. Det samme skjer pa butikkene, her ma vesker vises frem for inspeksjon. Har du noen farlige gjenstander far man ikke komme inn.
Dagen etter, altsa den 28 tok vi bussen til Bayombang. Denne bussturen tok fine 12 timer, da bussen vi tok fikk problemer med girstanga, og da reservebussn kom, viste det seg at den hadde noe feil med motoren [kjoleanlegget vil jeg tro, ettersom det rann vann og de fylte pa vann hele tiden]. Men det var en ganske herlig opplevelse a kjore ifra fullpakkede Manila, ut pa landet, over fjellene, igjennom skog og rismarker og komme til denne plassen. Satt bare a kikket og kikket.
I tillegg ser jeg allerede fordelene av a kjenne noen lokale, dette gir et storre innpass til deres levemate. Mam er en ganske strikt dame, som har god kontroll pa familiemedlemmene sine. Sa det er ingen nade om noen av de ikke gjor stas pa gjesten [altsa meg]. Ganske hyggelig, men det er slitsomt i lengden a vite at folk far sa mye ekstraarbeid nar jeg er pa besok. Far darlig samvittighet, spesielt nar de gjor hva som helst for at jeg skal ha det bra. Bimboy matte feks flytte ut av rommet sitt for at jeg skulle sove der. Jeg far ikke lov til a baere noe selv, eller betale for min egen mat. Til tross for at jeg sikket sitter bedre i det enn de.
I gar ble dagen brukt til a hilse og bli kjent med de i familien. Idag begynte dagen klokka 06, da Mam hadde overtalt Gregoria til a ta meg med opp til utsiktspunktet her oppe, etterson jeg ville ga meg en tur [enda mer darlig samvittighet, ettersom hun er oppe 05 pa hverdagene for a jobbe i butikken sin]. Etterpa dro vi til kirken sammen med Mam som er ganske religios, folte at det ville vaere respektlost a ikke folge med. Kjempefin opplevelse faktisk, og hele gudstjenesten var pa engelsk, sa jeg fikk med meg alt som ble sagt ogsa. Ettersom det er sa mange som bor her, holder de gudstjeneste hele dagene pa sondager, fra 06.30 og hver time utover. Er en halvtimes pause imellom gudstjenestene, og den siste er ved 18.00,
Etter gudstjenesten dro vi til matmarkedet. Gronnsaker, frukt, notter og fro sa langt oyet kunne se. Mam ville at jeg skulle plukke ut middagen vi skulle ha idag, sa jeg fikk hoflig fortelle henne at det ville vaere en serdeles dum ide, da jeg ikke er saerlig stodig pa kjokkenet i forste omgang, og ikke engang aner hva halvparten av maten i marknaden var. Heldigvis skjonte hun det, og tok seg av handlingen med meg hengende pa som en igle. Fikk nok mitt storste sjokk hittil, da jeg innsag at fisken vi skulle kjope [som lag spredd pa bordet] faktisk levde, og at vi bar halvdod fisk i plastposen hjem, uten vann. Hadde mest lyst til a sla ihjel den, men tenke jeg bare fikk ta skikken dit jeg kom. Fisken ble bare lagt til sides da vi kom hjem, og jeg antar den selvdode ilopet av dagen. Men slik er det med de fleste dyrene her. De blir i forste omgang sett pa som mat og nyttedyr. De aller fleste hundene her er vakthunder, og far alt for lite mat. De far matrestene som blir igjen etter at amn har spist mat. Det vil si ris og beinrester.
Motte Joel ogsa idag, en av de som er Mams bedre venner, Gregoria og jeg ble med han opp pa toppen bak huset, for a fa se utover byen. Pa veien opp gikk vi forbi de 12 stasjonene hvor folk i pasken gar til for a markere jesu korsfestelse. Pa den siste stasjonen sto det 3 kors, hvor man [om man var mann] kunne fa bli korsfestet. Visstnok mange tusen mennesker som er med pa denne feiringen i pasken. Oppe pa toppen er det endel mobilantenner, de er voktet av militaeret, Joel kjente de folkene, sa vi fikk slatt av en prat med de og for vi gikk ned igjen. Etterpa tok vi turen om elva og Joels buissness for vi gikk hjem. Ble en dusj, sa dro vi til Gregorias tante for a besoke henne, samt en runde til pa en annen marknad for at Gregoria skulle fa kjope resten av det hun trenger for dagen i morgen nar hun skal i butikken sin. Er veldig rolig her, masse fin natur og hyggelig folk. Det som slar meg er at alle smiler og latteren sitter lost pa de aller fleste.
Na har jeg trukket meg tilbake, klokka er knapt 21. pa kvelden, men det er ikke mer a gjore her. Mam ha 'portforbud' etter klokka 18, sa de som forlater huset etter da far seg en overhaling. Hun mener at da har ikke arbeidssomme mennesker noe mer a gjore ute. Etter det sitter familien rundt bordene her hjemme og snakker, synger, ler og deler historier.
I morgen gar turen til Wildlife senteret med Gregorias bror, som er pastor. Og dagen etterpa skal han ta meg med til risterassene litt lenger nord. Pa torsdag drar jeg til Baguio om alt gar etter planen, en fjellby, sammen med Gregoria og hennes onkel, for jeg setter nasen imot Manila og baten over til Palwan.
Kunne ha skrevet i evigheter om alle inntrykkene herifra, men ma nok fordoye dem selv forst.
onsdag 25. januar 2012
Temple Park Falls
I gar dro jeg til Temple Park Falls. En park som ligger 30 min utensfor K.L Fant en buss, hoppet pa den og dro ivei. Pa bussen motte jeg enda en fyr som skulle til samme parken, Daniel, sa jeg dro ivei sammen med han. I parken var det stappfult av lokalbefolkning. Trodde ikke det ville vaere sa mange, ettersom nyarsfeiringen og helligdagene var ferdi i gar. Men var tydeligvis noen som hadde tatt seg noen ekstra dager fri. Jeg bestemte meg for a ga lengst opp i fossen, i hap om at det ikke var sa mange der. Og ganske rett sa hadde det etter a ha passert 5 fosser, blitt kun et par mennesker a se. Oppe ved foss 7 var det helt tomt, og jeg var ganske lykkelig. Stutset uti kulpen og koste meg. Sprang litt rundt og tok bilder av oyenstikkere, en frosk jeg fant og litt av utsikten. Hadde vel de forste 30 minuttene for meg selv, sa begynte invasjonen av malaysiske mannfolk. Hadde vert ok om de hadde vaert litt mer diskre. Men her var det snakk om a nesten komme helt bortpa plassen ejg lag, til tross for at det var temmelig isolert og uten noen stier i narheten.
Na vet jeg at dette er et muslimsk land, og at de aller fleste her er temmelig noye pa hvordan man skal kle seg. Men hadde dog et hap om at nar jeg gjemte meg bort langt inne i skogen, sa skulle man fa vaere litt i fred. Men det fikk man da altsa ikke. Etter hvert kom Daniel etter ogsa, litt mer diskret han i allefall. Spurte om han fikk sla seg ned og holde meg med selskap. Helt greit det, selv om jeg hadde foretrukket a vaere selv.
Det er litt denne magefolelsen man skal folge noen ganger. Og det tok ikke lang tid for Daniel begynte a ale seg innpa meg heller. Ikke nok med de malaysiske mennene, man skal jaggu meg slite med andre backpackere. Gav klar beskjed, igrunn, men han tok jaggu meg ikke hintet. Lurte pa hvorfor jeg skulle vaere sa "hard to get" og hele pakka. Kunne ikke annet enn begynne a le av han. Noe som heldigvis reddet iland hele situasjonen, han innsa vel plutselig hvor teit han var. Ba om unnskyldning og ville gjerne henge pa meg ned igjen (dog fikk jeg nok alle piggene for han ute, og med god grunn).
Kom meg hjem med samme bussen som ivei. Ganske morro opplegget med billettene pa bussen. Her gar man bare pa. Assa kommer det en og selger deg bilettene etterpa. Som man for guds skyld ikke ma miste. For de sjekker bilettene 2 -3 ganger ilopet av bussturen inn til byen. Og det er ikke morro med boter (jeg fikk ingen, men forte om enkelte som har fatt).
Idag sovnet jeg av, skulle opp kl 8, sjekke ut og spise frokost. Men vaknet ikke for halv ett. Velger a skylde pa romkompisen min, som kunne ha braket litt mer sa jeg hadde vaknet. Men han sovnet av han ogsa.. sa vi var i samme bat. Ingen trodde det nar vi kikka pa klokka.
Na gar turen videre til Filippinene, gale mannfolk far vaere igjen i Malaysia, sammen med alle brakete kinesere etter nyarsfeiringen. Jeg er veldig klar for a oppleve et nytt land og nye eventyr :D
mandag 23. januar 2012
For lite vann..
Somvanlig nar jeg er pa tur, blir jeg i allefall minst en gang uttorket, da jeg stutser rundt pa eventyr, og helt glemmer av a drikke.
Sa i dag har jeg hatt "ligge i senga dag" med giga hodepine, kvalme og generelt vaert syk. Har salttabeletter jeg skal ta sammen med vann. Resultatet ble skumming rundt munnen og enda mer kvalme. Kan muligens tenke meg at det er slik det foles a ha rabies.. for ikke greier jeg drikke og jeg bare frader nar jeg tar medisinen min (som er salttabeletter). Men begynner a bli bedre na, har drukket 1.5 liter vann, og jeg greier a sitte oppe sa lenge jeg ikke snur meg fort.
I gar tok jeg toget ut til Batu Caves, som ligger 13 km utenfor byen. Bare det a komme seg pa rett tog var jo litt av en seanse, men det gikk. Hulene er egentlig tre huler som henger sammen, og den mest populaere hulen er Tempel Cave, som er destinasjonen for et tusentalls pilgrimmer som kommer hit under festivalen de har i januar og februar. Sa det var kjempemange der i fantastiske drakter, med barbert hode (og med gullmaling pa hodet), som bar inn sine offergaver til tempelet inne i hula. For a komme inn ma man ga opp 272 trappetrinn. Hadde egentlig gatt ganske greit det, hadde det ikke vaert for at man ma ga sikksakk forbi alle andre som ogsa skal opp, men som ikke orker mer enn 10 trinn i gangen. For til dette templet gar alt fra gamle mennesker pa 90 til sma unger pa 2 ar. Inne i hulene er det dekorert med sma alter, statuer og brennende lys, i tillegg til selve tempelet. Det huser ogsa et ukjent antall aper, som er temmelig frempa i forhold til a kunne ta for seg av va du matte ha i vesken din. Sa det er bare a holde fast det man har med.
Etter hulene dro jeg inn til sentrum av K.L for a sjekke ut Twin Towers, visstnok et "most do" nar man er inne i byen. Ganske imponerende, men det er nesten umulig a bevege seg rundt ved tarnene, da det er stappfult av mennesker. Det ligger en fin park pa baksiden av tarnene, sa jeg spaserte litt rundt der og kikket. Toget stoppet midt inne i et gigantisk kjopesenter, sa jeg brukte nok lengre tid pa a finne igjen togstasjonen der, enn hva jeg brukte pa a faktisk vaere turist inne i byen.
I Chinatown tok jeg runden til en plass hvor man kan teste ut fisketerapi. Man setter ganske enkelt beinene i et basseng med fisker, assa spiser de dod hud. Temmelig ekkel opplevelse. I allefall idet man skal sette beina neddi.. Fiskene strommer til, og begynne a spise av beina dine straks de nar vannflaten. Helt sinnsykt jevlig. Men, na er det provd.
Bare to dager igjen i Malaysia na for jeg drar til Fillipinene, de dagene gar nok mest med til a dasse rundt og ikke minst drikke vann.
Sa i dag har jeg hatt "ligge i senga dag" med giga hodepine, kvalme og generelt vaert syk. Har salttabeletter jeg skal ta sammen med vann. Resultatet ble skumming rundt munnen og enda mer kvalme. Kan muligens tenke meg at det er slik det foles a ha rabies.. for ikke greier jeg drikke og jeg bare frader nar jeg tar medisinen min (som er salttabeletter). Men begynner a bli bedre na, har drukket 1.5 liter vann, og jeg greier a sitte oppe sa lenge jeg ikke snur meg fort.
I gar tok jeg toget ut til Batu Caves, som ligger 13 km utenfor byen. Bare det a komme seg pa rett tog var jo litt av en seanse, men det gikk. Hulene er egentlig tre huler som henger sammen, og den mest populaere hulen er Tempel Cave, som er destinasjonen for et tusentalls pilgrimmer som kommer hit under festivalen de har i januar og februar. Sa det var kjempemange der i fantastiske drakter, med barbert hode (og med gullmaling pa hodet), som bar inn sine offergaver til tempelet inne i hula. For a komme inn ma man ga opp 272 trappetrinn. Hadde egentlig gatt ganske greit det, hadde det ikke vaert for at man ma ga sikksakk forbi alle andre som ogsa skal opp, men som ikke orker mer enn 10 trinn i gangen. For til dette templet gar alt fra gamle mennesker pa 90 til sma unger pa 2 ar. Inne i hulene er det dekorert med sma alter, statuer og brennende lys, i tillegg til selve tempelet. Det huser ogsa et ukjent antall aper, som er temmelig frempa i forhold til a kunne ta for seg av va du matte ha i vesken din. Sa det er bare a holde fast det man har med.
Etter hulene dro jeg inn til sentrum av K.L for a sjekke ut Twin Towers, visstnok et "most do" nar man er inne i byen. Ganske imponerende, men det er nesten umulig a bevege seg rundt ved tarnene, da det er stappfult av mennesker. Det ligger en fin park pa baksiden av tarnene, sa jeg spaserte litt rundt der og kikket. Toget stoppet midt inne i et gigantisk kjopesenter, sa jeg brukte nok lengre tid pa a finne igjen togstasjonen der, enn hva jeg brukte pa a faktisk vaere turist inne i byen.
I Chinatown tok jeg runden til en plass hvor man kan teste ut fisketerapi. Man setter ganske enkelt beinene i et basseng med fisker, assa spiser de dod hud. Temmelig ekkel opplevelse. I allefall idet man skal sette beina neddi.. Fiskene strommer til, og begynne a spise av beina dine straks de nar vannflaten. Helt sinnsykt jevlig. Men, na er det provd.
Bare to dager igjen i Malaysia na for jeg drar til Fillipinene, de dagene gar nok mest med til a dasse rundt og ikke minst drikke vann.
søndag 22. januar 2012
Tilbake fra Taman Negara
Dro for tre dager siden til Taman Negara, jungelen i norddelen av Malaysia. Denne delen er freder, og er seks ganser sa store som Singapore. Fins flere mater a kiomme seg dit pa, jeg valgte a ta vannveien, med langbat 3 timer opp ei gjormebrun elv. Ganske idyllisk faktisk. I allefall etter a ha vaert doden naer nar man satt pa minibussen til elva. Begynte forst med at jeg ikke helt forsto hva sjoforen drev pa med. Han kjorte vinglete, bremset og gasset. Jeg pleier aldri a bli bilsyk, men begynte a bli uggen selv. Men sa la han ifra seg telefonen, sa jeg trodde det kom av at han hadde sittet a sendt sms. Sa gikk det noyaktig fem minutter, for hele minibussen var pa god vei inn i autovernet, for da hadde sjoforen vaknet. Dama som satt i fremsetet fikk vekt han, og vi berget bra. Men litt for spennende for min smak. Som resultat av dette, begynte han i stedet a kjore i 150 km, sikkert for a komme fortere frem, ettersom han var sa trott. Hadde noen omkjorninger som ikke lignet grisen, og til tross for at vi sa ifra, nektet han a sette ned farten. Sa til slutt matte vi kjefte skikkelig pa han for han begynte a kjore som folk.
Batturen oppetter elva var som sagt idyllisk, satt der og ble matet av inntrykk, skvulping ifra baten, apkatter som lop rundt pa elvebanken og fugler som sang og kvitret. Veldig deilig a komme seg ifra K.L larm og brak.
Ble innlosjert pa et 6 mannsrom, helt greit, ettersom jeg bare tenkte a sove der. Sa bars det ut og bestemme seg for aktiviteter. Hadde lyst pa en overnattingstur i hulene, men pga mye regn, kunne man ikke, da mye av hulene var oversvomt og det var veldig mye igjer og gifteige slanger i omradet som hadde kommet med regnvannet. Ble sa jeg booket meg pa to nattsafariturer, en gatur opp til et utsiktispunkt, via noen hengebroer, og en runde til urbefolknningen som fortsatt bor og lever av jungelen.
Den forste nattsafarien var morsom, fikk sett endel dyr, pluss at guiden laerte den som ville (og det var merkelig nok bare meg) hvordan man kunne lokke frem en skorpion ut ifra sin hule. Veldig spennende, ettersom det er pa sluttet av regntiden her, ble det et lite skybrudd. Sokte ly i en observasjonstarn, og derfra fikk vi sett hjort.
Dagen etterpa var det jungeltur pa morgenen, for meg var nok det morsomste hengebroene. Selve jungelturen var skuffende, mest fordi de jeg gikk sammen med pratet sa mye at alle dyrene ble skremt vekk, sa vi fikk ikke sett sa mye som en fugl. Etterpa ble det "mini"rafting med den lange trebaten, for vi dro til landsbyen hvor jungelfolkene bodde. Fikk provd oss pa a lage bal, og skyte med bambusror. Traff ganske bra, men har nok blitt mye sulten om jeg skulle ha levd pa jungelen pa lengre sikt.
I landsbyen vi besokte bodde det 6 familier, som levde av jungelen (altsa hadde lov til a jakte i jungelen og leve av den ifra regjeringen, ettersom den er et fredet naturreservat) i tillegg til at de levde av det turister gav dem av penger og klaer. Disse menneskene er egentlig nomader og har rundt 6 forskjellige bostader de flytter rundt pa, avhengig av arstiden og hvor dyrene befinner seg. Nar regntiden er, befinner de seg som oftest lengst inne i jungelen. Landsbyene har sitt eget hiarki, hvor de eldste er de som bestemmer, og medisin mannen/kvinnen ansees som hellige. Barn og kvinner kommer lengst ned pa rangstigen. Nar noen dor, blir de heist opp i tretoppen, slik at sjelen lettere skal finne veien til himmelguden. Etter et ar blir hytten de heises opp med tatt ned, og den eldste sonnen begraver restene av kroppen. Ingen av de som bor i disse landsbyene har utdanning, annet enn hva naturen har laert de. De kan ikke a lese eller skrive, eller snakke noe annet sprak enn deres eget morsmal. Hyttene er laget av det de finner av trer rundt der de slar seg ned, og til tak har de som oftest palmegreiner. disse ma i safall byttes ut hvert ar, ellers begynner de a lekke. Ganske mange av folkene er litt late, sa de fleste av dem har kjopt presenning som de har lagt over til tak i stedet. Sa jeg regner med at utviklingen ogsa kommer ikapp disse menneskene, uansett hvor mye "i ett med naturen" de vil leve. Veldig spennende a vaere deg og se i allefall.
Slik gikk na dagene inne i jungelen.. og plutselig var det pa tide a dra hjem. Dle samme seansen som sist, elvebat ned elven og buss tilbake til K.L.. og for et styr det var a komme tilbake, i allefall nar man hadde vendt seg til jungelens stillhet. Hostellet var follbooket, og de hadde glemt at jeg skulle komme tilbake (selv om det hang lapp om det). Sa jeg endte opp med a dele et 2 mannsrom med ei jente. Det kryr av kinesere over alt, biler tuter og baerter og det rar en slags midlertidig unntakstilstand med at alt er stengt ettersom det er helligdag for kineserene som bor her... og dem er det sinnsykt mange av.
Akkurat na angrer jeg pa at jeg dro ifra jungelen, de fine menneskene jeg ble kjent med der og den morsomme guiden.
Batturen oppetter elva var som sagt idyllisk, satt der og ble matet av inntrykk, skvulping ifra baten, apkatter som lop rundt pa elvebanken og fugler som sang og kvitret. Veldig deilig a komme seg ifra K.L larm og brak.
Ble innlosjert pa et 6 mannsrom, helt greit, ettersom jeg bare tenkte a sove der. Sa bars det ut og bestemme seg for aktiviteter. Hadde lyst pa en overnattingstur i hulene, men pga mye regn, kunne man ikke, da mye av hulene var oversvomt og det var veldig mye igjer og gifteige slanger i omradet som hadde kommet med regnvannet. Ble sa jeg booket meg pa to nattsafariturer, en gatur opp til et utsiktispunkt, via noen hengebroer, og en runde til urbefolknningen som fortsatt bor og lever av jungelen.
Den forste nattsafarien var morsom, fikk sett endel dyr, pluss at guiden laerte den som ville (og det var merkelig nok bare meg) hvordan man kunne lokke frem en skorpion ut ifra sin hule. Veldig spennende, ettersom det er pa sluttet av regntiden her, ble det et lite skybrudd. Sokte ly i en observasjonstarn, og derfra fikk vi sett hjort.
Dagen etterpa var det jungeltur pa morgenen, for meg var nok det morsomste hengebroene. Selve jungelturen var skuffende, mest fordi de jeg gikk sammen med pratet sa mye at alle dyrene ble skremt vekk, sa vi fikk ikke sett sa mye som en fugl. Etterpa ble det "mini"rafting med den lange trebaten, for vi dro til landsbyen hvor jungelfolkene bodde. Fikk provd oss pa a lage bal, og skyte med bambusror. Traff ganske bra, men har nok blitt mye sulten om jeg skulle ha levd pa jungelen pa lengre sikt.
I landsbyen vi besokte bodde det 6 familier, som levde av jungelen (altsa hadde lov til a jakte i jungelen og leve av den ifra regjeringen, ettersom den er et fredet naturreservat) i tillegg til at de levde av det turister gav dem av penger og klaer. Disse menneskene er egentlig nomader og har rundt 6 forskjellige bostader de flytter rundt pa, avhengig av arstiden og hvor dyrene befinner seg. Nar regntiden er, befinner de seg som oftest lengst inne i jungelen. Landsbyene har sitt eget hiarki, hvor de eldste er de som bestemmer, og medisin mannen/kvinnen ansees som hellige. Barn og kvinner kommer lengst ned pa rangstigen. Nar noen dor, blir de heist opp i tretoppen, slik at sjelen lettere skal finne veien til himmelguden. Etter et ar blir hytten de heises opp med tatt ned, og den eldste sonnen begraver restene av kroppen. Ingen av de som bor i disse landsbyene har utdanning, annet enn hva naturen har laert de. De kan ikke a lese eller skrive, eller snakke noe annet sprak enn deres eget morsmal. Hyttene er laget av det de finner av trer rundt der de slar seg ned, og til tak har de som oftest palmegreiner. disse ma i safall byttes ut hvert ar, ellers begynner de a lekke. Ganske mange av folkene er litt late, sa de fleste av dem har kjopt presenning som de har lagt over til tak i stedet. Sa jeg regner med at utviklingen ogsa kommer ikapp disse menneskene, uansett hvor mye "i ett med naturen" de vil leve. Veldig spennende a vaere deg og se i allefall.
Slik gikk na dagene inne i jungelen.. og plutselig var det pa tide a dra hjem. Dle samme seansen som sist, elvebat ned elven og buss tilbake til K.L.. og for et styr det var a komme tilbake, i allefall nar man hadde vendt seg til jungelens stillhet. Hostellet var follbooket, og de hadde glemt at jeg skulle komme tilbake (selv om det hang lapp om det). Sa jeg endte opp med a dele et 2 mannsrom med ei jente. Det kryr av kinesere over alt, biler tuter og baerter og det rar en slags midlertidig unntakstilstand med at alt er stengt ettersom det er helligdag for kineserene som bor her... og dem er det sinnsykt mange av.
Akkurat na angrer jeg pa at jeg dro ifra jungelen, de fine menneskene jeg ble kjent med der og den morsomme guiden.
tirsdag 17. januar 2012
Kuala Lumpor
Da har jeg kommet til Kuala Lumpor. Flyturen var helt grei. Sovnet for vi tok av, ble vekket til middag (og skvatt sa jeg nesten slo til flyvertinna). Sovnet igjen, og vaknet nar jeg skulle fa frokost 05.30 i morges. Helt greit liksom. Flyplassen i K.L er en smule storre enn ejg hadde trodd, man tok faktisk tog imellom terminalene og til der bagasjene kommer ut. Rotet meg faktisk rett vei med en gang. Kom meg igjennom immigrasjonen, og hart fatt et nytt fint stempel i passet mitt. Etterpa tok jeg lyntoget til KI.L sentralstasjon og taxi derfra til China town, hvor ryktet skal ha det til at de billigste doormsene er. Taximannen spurte etter en ekstra gang da jeg sa han bare kunne slippe meg av ved markedet. Skjonte hvorfor etterpa.. var LITT trangt der for a si det slik. Gikk innom 4 plasser for jeg fant et hostel som hadde ok pris. Pa ett av de forste var prisen 100RM og her betaler jeg 15 RM natta. Noe som i grunn ikke er stort mer enn 30 kroner. Sa det skal jeg ikke klage pa :D
Har gatt meg en tur rundt omkring i Kinatown na, besokt et par tempel og spist ris med soyastekt gris og kylling. Namnam..
Na skal jeg begynne jobben med a fa vasket litt klaer, meg selv, og a finne ut hvem det er som kan fortelle meg hvordan man kommer seg pa fjelltur i dette landet. Forresten skal det visstnok vaere masse edderkopper og slanger her.. er ikke heeelt sikker pa om jeg vil vakne med en pytonslange i teltet nar jeg drar pa fjelltur.. det frister ikke saa mye.
Blir uansett kun et par dager i K.L for jeg flytter pa meg, ma forsoke a se litt mer av landsbygda ogsa, er jo der det er mest spennende.
Har gatt meg en tur rundt omkring i Kinatown na, besokt et par tempel og spist ris med soyastekt gris og kylling. Namnam..
Na skal jeg begynne jobben med a fa vasket litt klaer, meg selv, og a finne ut hvem det er som kan fortelle meg hvordan man kommer seg pa fjelltur i dette landet. Forresten skal det visstnok vaere masse edderkopper og slanger her.. er ikke heeelt sikker pa om jeg vil vakne med en pytonslange i teltet nar jeg drar pa fjelltur.. det frister ikke saa mye.
Blir uansett kun et par dager i K.L for jeg flytter pa meg, ma forsoke a se litt mer av landsbygda ogsa, er jo der det er mest spennende.
Da sitter jeg atter engang pa Auckland International, og har sprengspist en Big Mac pa under 5 min.. sulten kan man si.. til tross for at jeg ranet bakeriet mer eller mindre i morges for alle slags paier for jeg tok toget.. Togturen fra Wellington til hit var superspennende. Toget hadde kjempestore vinduer, sa man fikk sett masse pa begge sidene samtidig. I tillegg hadde de en uteplass man kunne sta pa. Tok aldeles for mye bilder, og plaget togbestetningen muligens en smule mer enn nodvendig med alle sporsmalene mine, men sann er det a ha en Astrid om bord. Mest morro var det dog a sta ute pa plattingen og ta bilder og kikke. Men ble muligens litt horselskadet i tillegg til at jegt trodde jeg skulle do forste gangen vi kjorte inn i tunellen nar jeg sto der ute. Men det funker bra a sta der fullstendig handlingslammet og holde igjen oyne og orer. Syns plataet rundt de aktive vulkanene var mest spennende, og bod pa finest og mest variert utsikt oppe i mitt hode. Er jo ikke sann superglad i hav og strand og sjo..
I gar tok vi (Beccy og jeg) fergen ut til Somes Island. Ogsa spennede plass. Oyen har tjent som karantene bode for mennesker og dyr i lang tid. Da for de som skulle emigrere inn til NZ VVar de syke fikk de stoppe pa den oya og vaere der til de var symptomfrie i minst 6 uker. Ganske mange graver av spebarn og barn under 4 ar. Under 2 verdenskrig tjente den som stasjon for 4 kjempekanoner som forsvarte en av NZ viktigste havner imot bla flyangrep. Etter det var den karantene oy for all importerte dyr frem til 1995. Idag er den et fredet reservat, og som Zelandia, fri for det New Zeaklanderene kaller for "pest" altsa rotter, mus, geiter, hjort og andre importerte dyr. Malet er a fa tilbake mangfoldet av fugler som opprinnelig fantest pa NZ for emigreringen hit.
Planen videre na er a i morgen sjekke biletter til Manilka og Cebu i Fillippinene, for sa bruke en uke pa a utforske Malaysia.
I gar tok vi (Beccy og jeg) fergen ut til Somes Island. Ogsa spennede plass. Oyen har tjent som karantene bode for mennesker og dyr i lang tid. Da for de som skulle emigrere inn til NZ VVar de syke fikk de stoppe pa den oya og vaere der til de var symptomfrie i minst 6 uker. Ganske mange graver av spebarn og barn under 4 ar. Under 2 verdenskrig tjente den som stasjon for 4 kjempekanoner som forsvarte en av NZ viktigste havner imot bla flyangrep. Etter det var den karantene oy for all importerte dyr frem til 1995. Idag er den et fredet reservat, og som Zelandia, fri for det New Zeaklanderene kaller for "pest" altsa rotter, mus, geiter, hjort og andre importerte dyr. Malet er a fa tilbake mangfoldet av fugler som opprinnelig fantest pa NZ for emigreringen hit.
Planen videre na er a i morgen sjekke biletter til Manilka og Cebu i Fillippinene, for sa bruke en uke pa a utforske Malaysia.
lørdag 14. januar 2012
Vinden har endelig kommet tilbake pa "normalt" niva her i Wellington. Ganske heftig opplevelse, nar soppelkasser og skilt begynner a ramle rundt en.
Har vaert pa noen gaturer sammen med Beccy na. Skal pa en ny idag. Planen er a ga rundt halvoyen som flyplassen ligger pa. Grovt regnet 2 mil. Pa siden vekk ifra byen er det masse fine strender og sma byer. Sitter na klar med flippfloppene mine, og er spendt pa om jeg kommer hjem iten gnagsar imellom storetas. Har berget bra sa langt. Ble faktsik solbrendt i gar, nar vi gikk i Zealandia. Zealandia er en litt "Jurrasic Park" lignende park, hvor de over noen ar har jobbet med a renske helt for rovdyr, mus, rotter og geiter/hjort. For sa a sette inn igjen kun NZ landske dyr som er utryddingstruet. Malet er a skaffe et omrade med bla Kiwi og andfre fugler og ogler som ikke lenger greier seg pa NZ i "vill" tilstand, grunnet at de ikke har noen forsvarsmekanismer imot feks katter, da de ikke kan fly og har opp under evolusjonen levd uten roKjempespennende a ga der og sjekke om man fant noen av dyra som er slipt los der. Ble ingen kiwi pa meg, men fant andre rarae dyr, for ikke sakke om opplevelsen av a ga inne i skogen.
Dro pa kvelden en liten time nord for wellington (til en plass med et navn jeg hverken greier a uttale eller skrive). Pa veien dit fikk man se mye av variasjonene i NZ ifra fjell og klipper, til sletter, kuller og halvorken.
Har ogsa fatt en ny romkompis, haper og ber om at han flytter idag. Snorker noe sa helt sinnsykt. I tillegg er han verdens minst smidige middelaldrende mann og ligger i overkoya pa senga mi. I natt vaknet jeg i ren redsel for at han skulle ramle igjennom senga og oppa meg. Makan hvordan han romsterte og roterte i senga. Ble stille en stund for han begynte a snorke igjen. Sa da sparket jeg alt jeg kunne i madrassen hans. Ble litt utrivelig en liten stund for a si det sann, men han sluttet i allefall a snorke, og de andre pa rommet var skjont enige.
Men na er frokosten inntatt, sa na er det vel bare a mote opp for spasertur :D
torsdag 12. januar 2012
Blasbortdagen
I gar var jeg ivei og skulle fikse billetter til Filippinene, Malaysia, Singapore og Kina, og dette er na i boks. Reiser ifra NZ den 18 januar til Malaysia. Derfra tar jeg fly til Fillipinene og tilbake til Malaysia, for sa a vaere to dager i Singapore. Etterpaa blir det Kina. Sweet.
Ellers brukte jeg dagen til a sitte oppe pa mount Victoria (kan nesten ikke kalles for fjell, menmen). Gikk dit pa en liten halvtime, var ganske rett opp enkelte steder, men det gjor ingenting. Ganske deilig a fa opp pusten litt. Oppe pa toppen ser man kjempelangt. Litt vel tilrettelagt for turister etter min smak, men det er uansett greit a fa med seg litt standard turistattraksjoner nar man forst er her.
Wellington som by er temmelig fin ogsa, masse farger, parker og benker. Selv om det er hovedstaden, er det en ganske rolig by og lett a orientere seg i den. Den kan vel kasnkje minne litt om enkelte asiatiske byer jeg har vaert i, blandt annet pga alle smabutikker, kiosker, kafeer, spisesteder.. og ikke minst virrvarret av stromledninger som gar i kryss og tvers. Ikke er de saerlig flinke til vedlikeholdsarbeidet pa husene sine heller. De fleste husene her er bygd av tre, og samtlige kunne nok ha trengt en runde av sinnasnekker`n. Har gatt for det meste i Wellington disse dagene, sa na er jeg veldig klar for a komme meg ut av byen, se pa naturen og oppleve litt av innlandet.
Ellers kan jeg fortelle at jeg ramlet ut av senga i natt og vekte alle pa rommet. Er ganske sikker pa at senga mi er en smule skjeiv, og at det er derfor jeg trilla ut. Uansett ikke lett a komme seg ut av lakenposen nar man har snurret rundt i den noen ganger, var som en kondomdrakt. Resten av natta ble vi liggende a hore pa stormen som durte pa ute. For a si det slik sa blaser det godt i Wellington til daglig, men dette var ny opplevelse i grunn :) Morro, dessuten gjor det ikke sa mye, ettersom det regner varmvann.
tirsdag 10. januar 2012
Framme i Wellington
Da er jeg trygt fremme i Wellington, etter en relativt knirkefri flytur ned hit.
Men maa innroemme at flymat ikke akkurat er veien til mitt hjerte. I allefall ikke naer man faar servert eggeroere med majones og tomatboenner.
Og Heatrow var en smule stoerre enn jeg hadde trodd.. og terminal 1 er sinnsykt langt unna, i allefall naar man lander paa terminal 4. Bra mannen bak meg kunne fortelle meg at jeg skulle ta buss :D
Dessuten er kineserene i Hong Kong veldig uorganiserte, aldri sett saa mange kinesere fly omkring for aa ikke gjoere noen ting foer.
Og det er forresten like lang tid i flytid ifra London til Hong Kong som fra Hong Kong til Auckland.. altsaa paa 11 timer.. Jeg trodde det var mye kortere siste etappen, og ble relativt skuffet (det ser jo mye kortere ut paa kartet).
Uansett, kom frem i Wellington, funnet meg plass aa sove paa. Moett Beccy (som henta meg paa flyplassen). Og drar etter planen til Auckland paa Tirsdagen eller Onsdagen med tog, for aa reise videre til Manilla. Har taslet rundt i byen idag og bare dassa. Kom faktisk ikke frem foer 16.00 lokal tid. Og snart er det paa tide aa stupe til sengs, inne paa sovesalen med de andre lofferne. Skal bare finne meg litt kveldsmat foerst. I morgen og de neste dagene skal jeg opp i fjellene en tur og gaa sammen med Beccy. Skal visst vaere mulig aa finne vill kiwi(altsaa fuglen) om man er litt heldig. Dessuten er jo naturen bare helt fantastisk :D
mandag 9. januar 2012
Turen har startet
Etter mye frem og tilbake, har turen endelig startet. Passet ligger trygt i veska med de nødvendige visumene. Glemte selvsagt kameraet mitt i bilen til pappa, men heldigvis glemte han igjen lommeboka hjemme, så vi gjorde byttehandle før jeg dro. Kamera imot pengebok, grei deal.. vet hvem jeg har fått distreheten ifra.
Akkurat nå står jeg på Gardermoen og kikker på menneskene som løper forbi, oppe i hodet mitt har loffer-moduset slått inn, har det ikke travelt.
Videre nå går turen til London, før det blir Hong Kong, Auckland og så fremme i Wellington. Det er drøye 36 timer med fly. Men det gjør meg egentlig ikke noe, som søstersen engang sa "du er som din egen lille festival" så jeg er lett underholdt. Dessuten har jeg med meg tegneserie, så jeg kan sitte litt autistisk, lese og humre for meg selv :-)
Planene for Wellington er ikke helt klare enda.. forsåvidt har jeg ikke så mange planer, annet enn at jeg må rekke det toget engang i Mars. Men jeg skal i allefall ha en brytekamp med Beccy så fort jeg rekker det.. bare sånn for gamle dagers skyld :-)
Oppdaterer vel fortløpende etter som jeg får tak noen dataer.
Akkurat nå står jeg på Gardermoen og kikker på menneskene som løper forbi, oppe i hodet mitt har loffer-moduset slått inn, har det ikke travelt.
Videre nå går turen til London, før det blir Hong Kong, Auckland og så fremme i Wellington. Det er drøye 36 timer med fly. Men det gjør meg egentlig ikke noe, som søstersen engang sa "du er som din egen lille festival" så jeg er lett underholdt. Dessuten har jeg med meg tegneserie, så jeg kan sitte litt autistisk, lese og humre for meg selv :-)
Planene for Wellington er ikke helt klare enda.. forsåvidt har jeg ikke så mange planer, annet enn at jeg må rekke det toget engang i Mars. Men jeg skal i allefall ha en brytekamp med Beccy så fort jeg rekker det.. bare sånn for gamle dagers skyld :-)
Oppdaterer vel fortløpende etter som jeg får tak noen dataer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)