Shanghai

Etter fem relativt lange dager i Zhangjiajie, har jeg endelig kommet meg til Shanghai. Folelsen er mildt sagt fantastisk. A ikke kunne snakke med noen fordi man ikke greier a forsta spraket er temmelig ensomt i lengden. Toget til Shanghai tok litt over 20 timer, og jeg fikk saerbehandling pa togstasjonen ettersom de ikke skjonte hva jeg spurte om. De satte meg pa vip plassen og baerte bagasjen min og viste meg plassen pa toget for de andre fikk komme pa. Det jeg egentlig spurte om var veien til do, men helt greit. Pa vip venterommet hadde de faktisk vannklossett med eget toalettpapir som ikke retter i 100 biter nar du torker deg, sa jeg fikk egentlig bade i pose og i sekk. Pa toget motte jeg en fyr som faktisk snakket engelsk. Han var hoyt oppe innenfor den farmasoytiske biten og reiste masse rundt omkring og lanserte nye medisiner osv. Spennende, han minnet meg faktisk litt om bror min nar han begynte a fortelle om alle plassene han hadde vaert. Enkelte er heldige og far reise mye i jobben. Han gjorde i allefall togturen min lettere, na fikk jeg inside informasjon om hvor mattralla var, og hvilken mat jeg skulle unnga. Han svarte til og med pa endel av mine politiske sporsmal ang kommunistpartiet, noe han dog gjorde med mer hviskende stemme, men jeg fikk i allefall et par svar. I Shanghai kunne jeg til min store glede ta metroen igjen. Enkel mate a komme seg rundt pa, og etter litt om og men og jaging av mennesker som forsokte a selge meg alt mulig rart (automatisk blir man malet for alle gateselgerene nar man baerer pa en stor og en liten bag, som om det er storre sannsynlighet for at jeg gidder kjope noe allerede nedlasset) hostellet jeg hadde sett meg ut. Fikk meg et 4 mannsrom med vindu (wehee), tok en dusj og gikk ut igjen pa jakt etter severdigheter. Det forste jeg hadde for oynene var en BigMac og MacFlurry, etter 5 dager pa nesten bare nudelsuppe skrek tarmene mine etter feit mat. Dette i boks var jeg klar for a begynne a orientere meg i byen, rakk ikke annet enn a krysse gagaten for jeg ble stoppet av en gjeng turist-kinesere, de ville jeg skulle ta bilde av dem med kameraet deres. Kunne ikke si nei til det, sa jeg gjorde som de sa, og plutselig hadde vi begynt a snakke sammen. De var pa vei til tesmaking, og lurte pa om jeg ville joine dem. Elsker te, sa det gjorde jeg, kjempemorro selv om de kinesiske guttene var litt vel ivrige. Hadde en trivelig stund, og kjopte meg en pose te. I tillegg kjopte to av de kinesiske guttene en pose te og te-drikkesett til meg med to sma kopper. Ganske sjarmenrende igrunn. Fikk og invitasjon til a bli med dem ut ikveld, sa na er det planen. Moter gjengen ved metroen klokka 22.00 og sa skal vi teste utelivet i Shanghai. Skal bli hylende morro, kan i allefall ikke sitte hjemme, kan jo ga glipp av noe spennende. Etter at vi skilte lag tok jeg spaserturen via The Blundt pa veien hjem, det er sjosiden hvor de har masse flotte gamle bygninger. Himmelriket for en gammel kunstelsker. Blir nok nodt til a ga der en gang til og, bestandig slik at man misser mange detaljer forste gangen man gar der, sa 2 og 3 gangene pleier a vaere de beste. Na skal jeg finne meg et apotek og kjope meg mer plaster til haelene mine, skal det danses ikveld ma de pakkes inn etter beste evne. Har blodd temmelig mye de siste dagene, og dag 2 i Forest Parken i Zhangjiajie gjorde det ikke bedre. Til trodd for at jeg droppet fjelltur den dagen og dro til en 11km lang underjordisk hule i stedet. De gule dragers hule tror jeg den het. Fantastisk syn, selv om det var veldig tilrettelagt for turister. Problemet var bare at jeg hadde vaert litt gjerrig med plasterene denne dagen, og sarene gikk opp igjen. Noe som har fort til at jeg de siste dagene har blogg igjennom plaster, kompress og sportstape, pluss sokkene mine. Og jeg har ikke pakket for a bytte sokker 3 ganger daglig for a si det sann. Sa na er det bare a finne apoteket og satse pa at de har noe skikkelig dynamitt for haelene, kan ikke holde pa slik helt til jeg kommer hjem, da blir jeg vel blodfattig. Bob skulle ha vaert her na, han hadde fikset biffen han sikkert.

Zhangjiajie

Denne bloggen blir lagt ut av sostersen, da jeg har null muligheter for a komme meg pa hverken facebook eller bloggen min i Kina. Opplevelsene hittil i landet har vaert temmelig splittete, og jeg er fortsatt ikke helt sikker pa om jeg liker det jeg opplever eller ikke. Tok toget ganske sa pa impulsen ifra Hong Kong til en by som heter Zhangjiajie, som ligger i Hunan. Denne plassen er kjent for sine fantastiske fjell/klippe formasjoner, og skal visstnok vaere noe av inspirasjonskilden til Avatar. A komme seg hit var egentlig litt av en reise i seg selv. Jeg fikk en bilett for en sovekupe, hard sleaper som det heter. Man har 6 senger i en liten togkupe, 3 i hoyden, og jeg hadde den hoyest oppe. Ganske lurt, skal litt til for at noen skal greie a klatre helt opp dit og rundstjele en uten at man vakner. Problemet derimot med Kinesiske tog, som resten av kina, er at ytterst fa snakker engelsk, og de har heller ikke noen annonsering pa hvor man skal av pa togstasjonene pa engelsk. Sa jeg fikk ty til ganske primitivt tegnsprak for a finne ut nar jeg skulle av. Og nar det var billettkontroll (i allefall tror jeg det var bilettkontroll) sa greide jeg ikke svare, jeg bare viste frem biletten min. Ellers fungerer mye for meg slik at jeg ser og laerer. A finne rett tog var egentlig overraskende enkelt, med tanke pa at det sikkert er 2000 mennesker pa togstasjonen som skal til forskjellige plasser, men her var Kineserne elegant organiserte og jeg havnet rett med en gang. Hadde pa forhand bestemt meg for hvor jeg ville bo, sa da jeg hoppet av i byen, pekte jeg bare pa adressen til taximannen og han kjorte meg dit etter litt pruting pa prisen. Og ang pris er det greit a fa det skrevet ned, for Kinesere blander fort 20, 200 og 2000 feks. Og for a vaere helt sikker, bruker jeg alltid a skrive ned prisen be de kikke pa den og si seg enige. Da er det umulig a endre den etterpa. Har forresten fatt noen gigantiske gnagsar pa helene mine, kjopt meg nye sko, men det var forst etter at jeg hadde fatt gnagsar. Nar jeg kom til hotellet hadde blemmene gatt istykker og jeg blodde full nyskoene mine. Sa jeg tilbrangte de to forste dagene men minimalt av gaing, i hap om at jeg skulle lege sammen nok til a greie gaturene oppe i nasjonalparken. Det er knappe 10 varmegrader her, sa kineserne kikker gangske rart pa en om man tasler rundt i ullsokker med sandaler, sa det er kun en nodlosning. Har na igjen 1 stk gnagsarplaster, og sliter veldig med a prioritere nar jeg skal bruke det. Har idag vaert min 1 av 2 dager i nasjonalparken som kineserene her som sagt hevder er inspirasjonskilden til Avatar. Og nar man kommer inn i nasjonalparken skjonner man hvorfor. Taken ligger tett her hele tiden, og man far virkelig folelsen av at fjellene flyter i hengende lufte. Det er et helt fantastisk skue. Har fatt tak i en guide som snakker litt engelsk, helt sinnsykt deilig a snakke med noen etter 5 dager i taushet. Sa jeg snakker nok hull i hodet pa min lille kineser. Hun er en fantastisk dame, som overraskende nok satser hardt pa a komme seg opp og frem i verden. Hun svarer godt pa de fleste sporsmalene mine om kinesisk kultur og skikker, helt til jeg nevner kommunismen eller noe som er forbundet med den. Da blir hun helt stille og sier ingenting. Spurte bla om hvordan polisen fungerte i kina og politikken i landet, og plutselig ble det veldig pinlig stillhet. Sa jeg innser at politiske diskusjoner eller kritikk om politi og politikere er temmelig tabu enda. Hadde forresten en insident med en apekatt som stjal maten min idag. Lenge siden jeg har hylt sa hoyt. Gikk med en pose fylt med kjeks (okei, kanskje ikke helt matmat..) Assa sag jeg masse apekatter plutselig komme ned fjellsiden med et intenst blikk pa meg. De som har sett apekattene i 28dager senere skjonner hva jeg mener. Innsag bare sa alt for sent hva som holdt pa a skje, da jeg var i ekstase over a ha funnet gode kjeks, og var opptatt av a forsyne meg grovt av posen. Noe nappet i posen min, sa jeg dro den automatisk opp i luften og var plutselig annsikt til annsikt med en hvesende apekatt som hang fast i posen min. Jeg hylte, apekatten hylte og alle rundt oss hylte. Jeg hadde egentlig ikke tenkt a slippe posen, men nar man ser rett inn i fjeset pa en gapende apekatt og man ser de lange tennene (full av sikkel), sa virker det merkelig nok ikke SA dodsviktig med de kjeksene. Sa apekatten vant og jeg har brukt resten av dagen pa a ga store sirkler rundt apekattene, som nesten virkes som de tenker a spise meg. Ellers drar jeg den 5 mars med toget til Shanghai. Vet ikke hvor mange dager jeg vil vaere der, spors litt pa hvor beleilig det er i forhold til om de snakker bedre engelsk enn her. Har veldig lyst til a dra dit de har Terrakotta statuene, men frykter det kan bli litt som her. Og denne pek og hap pa det beste metoden viser seg a vaere litt mangelfull. I allefall nar man skal bestille seg mat. Har endt opp meg eggnudler ganske mange ganger na, rett og slett fordi jeg er redd for a peke pa delikatessen her "birsdnest soup" og det er akkurat hva ordet sier, fuglereir suppe.. Ikke nok med at det sikkert smaker pyton, det koster virkelig skjorta a spise det ogsa. Ny oppdatering kommer muligens nar jeg kommer til Shanghai eller Beijing. Eller nar Marit far en ny email med oppdatering.

Hong Kong

Jeg grudde meg som bare det til a dra til Hong Kong. Hadde blitt komforabel med Singapore, syntes det var enkelt a vaere der, og grudde meg til a begynne pa nytt igjen, med a bli kjent i byen, finne plass og bo og hele greia. I tillegg til at det er en bekreftelse pa at det gar imot slutten av turen nar jeg na begynner pa Kina. Foles som en evighet siden jeg landet i Wellington, eller dro ifra El Nido.

Hong Kong var dog overraskende enkel a finne frem i. Rett pa toget ifra flyplassen, til sentralstasjonen, sa tok jeg taxi til plassen hvor jeg hadde sett meg ut et hostel. Da jeg kom frem var det ikke et eneste tegn pa at det var noe hostel der. Sa jeg bare gamblet hardt pa at jeg gjorde det riktige da ejg ringte pa en klokke i en bygning, slapp inn og tok heisen opp i 3 etg. Og jaggu var det ikke innertier. Kom rett inn til Hong Kong hostel. Fikk meg en seng, som jeg booket for 4 dager og gikk ut for a tusle meg en tur.

Da havnet jeg i slosskamp, ganske heftige saker. Var noen narkiser som hadde tatt litt for mye, og lagde ganske mye oppstyr pa gata. Sa dem litt for sent, da jeg kom rundt hjornet pa et bygg og sa de der. Forsokte trekke meg unna, men fikk kastet en soppelbotte etter meg. I tillegg gikk de og til angrep pa andre mennesker som var til stede, sa det var ikke bare meg. Rabiate mennesker er ikke enkelt a handtere, i allefall ikke nar de roper til deg pa et annet sprak. Heldigvis hadde noen ringt polisen, sa mens vi sto der "omringet" narkisene kom det plutselig masse polis med vapen, skjold og hunder. Ble en kort prosess pa narkisene, de fikk bli med i polisbilen. Polisen snakket med meg ogsa, men jeg skjonte ikke hva de sa, sa jeg bare gikk.

I gar gikk jeg til ene tempelet her, for a sjekke ut utskjeringene og skulpturene der. Pa veien motte ejg en eldre herremann som begynte a sla folge med meg. Plutselig forsoker han a gi meg en klem, men jeg var heldigvis fore var og holdt han pa en armlengdes avstand. Han kikker pa meg og sporr "Can I give you a hug?" Kikker pa han og svarer selvsagt nei. Da er han ganske kjapp med a sporre om vi ikke skal ha sex i stedet. Fortalte han ganske pent og pyntelig at han fikk ga sin vei, ellers skulle han fa seg en klask. Han tok hintet relativt kjapt og stakk.

Etterpa dro jeg sammen med guttene pa rommet mitt til Big Budda. For a se pa den, var takete, sa vi sag egentlig ikke et skit. Pa kvelden testet vi ut barlivet, og jeg kom hjem klokkenm 05 i morges. Vellykket byliv kan man si. Oppe igjen klokka 10 for a dra pa galoppbanen. Heiv meg ned i undergrundkaoset, og trodde aldri jeg ville finne plassen. Men fant det med en gang, til tross for at det krever 4 togbytter.

I morgen skal jeg beynne prosessen med a finne ut hvordan jeg skal komme meg inn i kina.. tror toget forbi galoppbanen gar til Kina.. sa vurderer a bare hive meg pa den.. ma bare finne ut hvordan det er pa grensen bare.. for det er nar jeg begynner a reise i Kina problemene starter vil jeg tro, ettersom jeg like gjerne kan snakke norsk som engelsk.. de fatter ingenting likevel.

Ikke vet jeg om det blir noen flere oppdateringer her heller.. ryktet gar pa at det er vanskelig a komme seg pa internett i Kina, i tillegg til at FB visstnok er stengt der. Safremt dere ikke horer noe annet, sa lever jeg og nyter siste etappe av turen.

Singapore

Etter de herlige dagene pa Palawan, trodde jeg det skulle vaere slutt pa a ha merkelige opplevelser og snodige hendelser.. Men dengang ei. Det finnes mer spro folk her i verden enn man matte dromme om :)

Pa flyet ifra Cebu, ble jeg sittende ved siden av en som hadde (om mulig) mer flyskrekk enn meg. Han fiklet med mobilen, Ipoden, skoene, buksa, selen you name it! Hendene skalv, han var kvit i trynet og svettet. Ble faktisk stressa selv av det, og jeg syns igrunn jeg har vaert flink den siste stunden med a ta fly. Jeg hadde vindusplass, og ved take off hang han over meg og nesten ut igjennom vinduet. Kunne skrevet en hel bok om denne fyren, men noyer meg bare med a si at jeg koste meg ganske bra etter hvert med a styre hans nervositet ved hvordan jeg var i mitt kroppsprak. Morsom lek. Fyren var helt utslitt da vi kom til Manila.

Kjapp overgang fra Manila til Kuala Kumpor. Da jeg hentet ut bagen min i K.L hadde ett asshole av et menneske vaert igjennom bagen min. Fryder meg ved tanken pa stanken som motte han, da jeg ikke hadde rukket a torke alle klaerne mine etter badingen i Cebu.. Halvvate sokker og truser lukter generelt ikke godt.. Og etter a ha lugget 10 timer i varme i tillegg, regner jeg med at det var skikkelig kost og rote i bagen min.

Hadde 12 timer fra jeg ankom flyplassen til flyet gikk igjen, og hadde bestemt meg for a bare henge pa flyplassen. Etter a ha gatt litt rundt, kom jeg plutselig pa at jeg var pa feil flyplass. I K.L har de nemlig to flyplasser, en low cost carrier terminal, og KLIA. Jeg landet pa LCCT og flyet videre gikk ifra KLIA. Glad jeg kom pa det mens det enda gikk shuttlebuss imellom flyplassene. Ganske glad var jeg og for det, ettersom KLIA er en ganske fin flyplass a henge pa.

Hadde det ikke vaert for de rare menneskene man motte der. Satte meg ned for a spise, da motte jeg en dame ifra usbekistan som hadde flydd ned til K.L pa impulsen etter a ha mottatt invitasjon pr mail ifra en Malaysisk fyr. Hun pasto selv at hun var Dokter (gynekolog) og at hun tjente bra med penger osv. Likevel satt hun der helt hjelpeslos og tafatt, og ville lane bade penger, telefon og mat av andre. Jeg blanektet. I tillegg kunne hun fortelle at hun hadde dratt ifra datteren sin pa 17 ar for a utforske denne fyren. Som na da altsa ikke dukket opp, svarte pa sms, eller mail. Hun hadde til og med oppsokt adressen han hadde gitt henne uten a finne hverken hus eller mann. I tillegg begynte hun sporre hvorfor jeg fortsatt var singel, hvor mye jeg tjente og masse rare sporsmal. Sa da dame gikk pa do, betalte jeg for maten min og satte den igjen og romte til andre enden av flyplassen. Trodde jeg skulle vaere trygg der.

Men dengang ei. Motte tre fyrer ifra Nigeria der, som hadde sitt store strev med a komme hjem. I forste omgang hadde to av de vaert for lenge i Malaysia, sa de matte betale dagsboter pa det. Fordi de hadde misset det forste flyet sitt. Sa igar hadde de dratt ivei tidlig for a betale dagsbotene og dra ivei pa flyplassen. De presterte derimot a somle sapass mye med a dra til flyplassen, at de kom for sent til sjekk inn. Da hadde de fatt beskjed om at de kunne ta et senere fly, men matte selvsagt betale 100dollar for dette, da det var mellomlegget. Og for et styr det var. Da viste det seg at begge fyrene var blakke. Og kompisen, som fortsatt skulle vaere i Malaysia ikke hadde nok penger til a betale for mer enn en av de. Ma si jeg blir helt imponert over hvor korttenkte menneske kan vaere. Mens de gikk der frem og tilbake og forsokte a fikse billettene, var de jaggu ikke snauere enn at de sjekket meg opp i tur og orden. Blir faktisk fasinert over at alle tre kan sjekke meg opp samtidig uten at de bryr seg om at kompisen ogsa gjor det.. har de tenkt a dele pa meg da eller?

Enden pa visa ble i allefall at de dro ivei, og sistemann dro hjem. Endelig ble det fred og fa for meg ogsa. I allefall fra de dro klokka 2 til klokka 5 nar jeg skulle igjennom immigrasjonen. Tror samtlige av vaktene denne morgenen har fatt kjeft eller oppstramming ifra hoyere hold. Var rene militaer stemningen der inne, vaktene hersjet rundt pa et par lokale Malaysiske menn som skulle ut og fly. Kjeftet og sto i. Ble rent ukomfortabel der jeg sto i koen sammen med de, nar jeg horte hvordan de fikk gjennomga bade i forhold til utsporring og behandling. Vaktene var rett og slett utrivelige. Men, bestemte meg til slutt for at jeg skulle i allefall legge godsiden til. Hadde god tid pa a manne meg opp, ettersom de foran meg gikk igjennom fem ti minutters utsoprring. Hadde ogsa god tid pa a gruve meg, for jeg kom ikke til a greie a svare pa noen av sporsmalene vaktene stilte de foran. Da det var min tur og surpompen av en vakt kalte meg frem (sa ut som han hadde spist sitron). Satte ejg pa meg det mest sjarmerende smilet jeg har pa lager, og serverte en "Good Morning Sir, how are you?" Og jaggu ble han ikke sa paff at han forst bare smilte til meg, uten a si noe som helst eller gjore noe, for han svarte tilbake med et like stort smil. Og innen jeg hadde gatt ifra immigrasjonen hadde jeg fatt to andre til a le hoyt og deresterende smilte lurt. Oppdrag utfort, man trenger bare noen som smitter med litt positivitet engang iblandt.

Kom til singapore klokka 09 i morges. Dro rett til hostellet og hoppet i dusjen. Til min store forskrekkelse hadde de varmvann og toalettpapir. Sa det tok lang tid for jeg i det heletatt kom pa hvordan jeg skulle stille ned varmen pa dusjen. Til frokosten fikk jeg kniv istedet for gaffel og skje, og jeg ble sa forvirret at de matte gi meg en skje.

Singapore som by elsker jeg. Den er enkel a forsta seg pa. Har tog som gar faste ruter, sa det er bare a hoppe pa. I tillegg til at det er rent, ryddig og ingen synlig kriminalitet. De har i tillegg tatt naturen inn i byen og over alt er det traer, blomster og busker. Folk er hoflige, uten a vaere hverken patrengende eller avvisende. Idag dro jeg forst til posten for a poste litt kort, og sende hjem litt saker. Noe som resulterte i at jeg ble borte resten av dagen. Greide ikke finne hjem igjen, sa jeg tok toget til havna. Gikk pa shoppingsenterene, tok cable car over til ene oya og bare koste meg. Da kvelden kom og jeg skulle hjem igjen, matte det en formidabel innsats til for a i det heletatt finne igjen hotellet. Problemet er at kartet jeg fikk ifra hotellet er speilvendt i forhold til byen, i tillegg til at navnene pa veiene er umulig a finne igjen. Etter som det er speilvendt. Men er tilbake pa hotellet na, og det blir nok tidlig kveld pa meg, ettersom jeg ikke har sovet siden jeg forlot Cebu i gar morges klokken 04. Skal ta meg en Tiger (stor flaske vel og merke) og stupe til sengs og satse pa at jeg sover for mine 17 andre doorm venner kommer og legger seg. Flere av de er norske, men ejg har valgt a late som jeg ikke vet det enda. Mye mer morro a evt overhore samtalene deres, om de tror jeg er amrikansk eller noe annet :D

Pa veg igjen

Na har jeg vaeart to dager i CEbu sammen med LOtchil. Dagene har flydd avgarde, og opplevelsene har statt i ko. FOrste kvelden da jeg kom, tok vi turen opp til Mountain View deck, hvor jeg fikk sett utover heele byen... hakket storre enn jeg hadde trodd i grunn. Konkluderte fort med det at jeg ikke ville greie a bli kjent i byen pa to dager.

Morgenen etter var vi oppe grytidlig og tok fergen over til Bohol. Her var det Chocholate hills, smaaper og div severdigheter som sto for tur. Kjempefin plass, herlige ting og se og ikke minst god mat. Denne kvelden tok vi inn pa et resort. Ble en dukkert og et par ol for vi la oss.

Oppe tidlig igjen i gar for a ta fergen tilbake til Cebu og dra pa oyhopping. Har en teori om at jeg ikke trenger solkrem lengre, ettersom jeg er blitt sa brun. Denne teorien stemmer nesten... skuldre, halve ryggen, annsikt, armer og fra knerne og ned trenger ingenting.. knevekk og rumpe derimot..

Men na gar det likevel imot siste dagene med sol. Reiser til Singapore for et pat dager na, og etter det blir det vel ikke stort med soling. I kina er det var na, og endel kaldere enn i landene jeg har vaert hittil.

Puerto Princesa

Da er jeg tilbake i Puerto. Dagene flyr som vanlig avgarde og jeg har det alt for mye morro for mitt egent beste.

Bussturen hit var genial. Bob fikser fortsatt det meste for meg, og vi har det igrunn veldig morro ilag. Bussen var 2 timer fordinket da vi kom, sa den gikk ikke for kl 9 pa morgenen. Sa vi hang bare pa stasjonen og ventet. Nar vi fikk tildelt sete var jeg overlykkelig. Geniale seter, som var gode a sitte i. I allefall nar man bare var to i setene. Det varte dog ikke lengre enn 1 time. Sa ble bussen overfull, det var mennesker pa taket, pa sidene og inne i bussen. Jeg og Bob fikk trykke oss sammen, fordi vi matte gjore rom for en til. Ikke lett a klemme sammen en nordmann skal dere vite. Men det gikk da pa et merkelig vis. Og betydningen krampe og krampetrekninger har fatt en ny mening for meg. Trodde ikke det var mulig a dovne bort sapass i reva, men det er faktisk mulig.

Turen ned var jo pa selveste valentinesdagen, sa Bob var ikke snauere enn at han boy pa "valentines-busstopp-lunch" med Cola. Dagen min var fullkommen straks jeg fikk Cola, har ikke drukket det pa en maned kanskje. Framme i Puerto ble vi hentet av broren til Bob, som hjalp meg med a finne et ok gjestehus a bo pa. Sjekket et par for jeg ble fornoyd i forhold til prisen. Rakk knappest a komme inn pa rommet for tilbudene om dater haglet inn. Bob fikset dog biffen og sa at han skulle ta meg med pa date, sa jeg fikk oppleve filippinsk valentinesdag. Kjempemorro er vel et dekkende ord for den kvelden.

I gar dro jeg og Bob pa oyhopping med snorkling i Honda Bay, skuffende nar man har snorklet i EL Nido. Ikke mye fasinerende med dode korallrev, derimot svomte vi oss inn i en fiskestim. Og det var kjempemorro med alle fiskene virrende rundt oss. Veddet en halohalo pa hvem av oss som kunne svomme fortest inn til land igjen. Bob fikk heldigvisk krampe i laret, sa jeg vant :D Sa da vi kom tilbake ble det halohalo pa meg, for vi tok oss en barrunde.

Pa baren motte vi 3 militaerfyrer som var inne pa havna for et par dager. Snakket litt med de, og etter litt ville de bryte handbak med meg, fordi de hadde sittet og kikket pa overarmene mine. Na har jeg blitt fortalt at a bryte handbak muligens ikke er tidenes sjekketriks, men jeg skulle da allikevel ikke sjekke opp disse fyrene. Og bra var det, for jeg vant temmelig enkelt over 2 av de. Nr 3 matte faktisk litt til, men tok han og til slutt. Veldig fornoyd med meg selv. Bob fant og det hysterisk morro.

Idag dro vi til en plass hvor de hadde taubane og hester. Bob har fatt snusen i at jeg har hestedilla, og mente det var pa tide a fa foret abstinensene litt. Hestene var ikke akkurat i tipptopp stand, og jeg beit det i meg ganske hardt for a ikke kommentere hverken det ene eller det andre. Bob har aldri ridd for, sa han koste seg i vaertfall.

Taubanen var et mareritt, kjorte den to ganger, og var hellig overbevist om at jeg skulle brase rett inn i treet hvor stoppeplassen var. Greide det nesten ogsa siste gangen. Bob tok supermannstil i banen, og imponerte mer enn meg for a si det sann. Men, na er det i allefall provd.

Ikveld skal jeg og Bob spise middag ute en plass.. haper pa halohalo jeg til dessert. Siste piller for haelen skal inntaes, sa i morgen tidlig har jeg dispans til a spise frokost for meg selv i folge Bob. Smaker pyton disse pillene. Og hadde helst sett at jeg har sluppet a knapret de. Men, bare ikveld igjen. Ellers skjer det ikke sa mye mer, reiser til Cebu den 18, og frem til da blir jeg nok hengende med Bob her i Puerto.

Siste kvelden i El Nido

Jeg har fatt tidenes hat-elsk forhold til denne byen. Akkurat na kunne jeg ikke tenkt meg a dratt noen steder. Folkene begynner a gi litt mening, jeg far gjore mye spennende saker de andre turistene ikke far og til og med Bob begynner a vaer akseptabel a ha hengende over seg.

I gar var det duket for den store motorsykkeldagen. Jeg var temmelig sikker pa at det kom til a bli min siste dag pa jorden, og Bob var jaggu meg ikke helt uening i meg der han heller idet jeg skuttet ut av hotellet kl 08. Runden med James (Bobs kompis) kvelden for hadde ikke vaert direkte mislykket, men ikke vellykket heller for a si det sann. Vanskelig a konsentrere seg pa kjoringen, nar man samtidig skal holde styr pa en klafingret filippiner i tillegg. Men han tok da hintet til slutt. Bob var selvsagt ikke superoverbevist om at jeg faktisk greide a handtere girene, og det greide jeg vel egentlig ikke heller.

Sa da jeg kom bort til motorsykkelen dagen etterpa forsvant alt mot. Kreasjonen av en monstermaskin uten sammenligning, og den var sikkert 100 ganger storre enn leke mopeden jeg hadde trenet pa kvelden i forvegen. Sa da sto jeg der da, men en gigantisk motorsykkel og ikke noen lyst til a kjore. Atter engang ble Bob losningen pa mine problemer, og hans andre venn Jonny fikk vaere med som sjafor og guide. Noe som i ettertid viste seg a vaere lurt, bade fordi monstermaskinen punkterte og fordi ingen av plassene jeg ville til var skiltet. Dro til Ille caves (hvor jeg tvang guiden til a vaere med opp pa toppen pa fjellet). Etterpa til den varme kilden, som i seg selv var ganske skuffende, da det var en kokende pol pa 40 meter med gjorme rundt omkring og noen busker. Det spennende var mer metoden pa a komme dit. Vi fulgte en sti, og nar vi skulle krysse elva som rant ifra polen (pa minst 90grader) sa var det en stokk som la og duppet halvvegs over, sa man fikk varmet taerne ganske elegant. Jonny ville ha en stopp pa en hvit sandstrand her som visstnok er populaer. Har ikke helt den store fasinasjonen for strender, kjeder meg sa sinnsykt fort, men gikk na med pa en tur. Ble ikke spesielt imponert heller. Men moret meg med a provekjore motorsykkelen langs stranden meds Jonny badet. Sand er forresten ikke det enkleste a kjore pa, veltet et par ganger og motorsykkelen var ikke akkurat lett a fa opp igjen.

Etterpa dro vi til vannfallet, det var helt etter min smak. Ikke saerlig stort, men fantastisk natur a ga igjennom, samt gjemt vekk inn i ingenmannsland, sa det var kun jeg og Jonny der. Likte den plassen ekstremt godt, og det var til en forandring digg a bade i ferskvann som var kjolig. Jonny badet bare et par ganger, ble for kaldt til han.

Hjemme igjen ventet Bob nervost, spurte meg flere ganger om Jonny hadde vaert ok og var urolig for at han skulle ha gjort bade det ene opg det andre. Unnlot a fortelle han om kjoreturen pa stranda, da hadde vel stakkaren fatt hjerteinnfarkt.

Pa kvelden kom James igjen for a gi meg en ny leksjon i motorsykkelkjoring, gikk bedre denne gangen. Og er ganske sikker pa at vi har bornet opp ganske mye spor nede pa skoleplena :D

Idag hadde jeg sove og avslappingsdag, kjempelurt viste det seg, for idag regnet det. Har bare hengt pa hotellet med Bob og James. James foreldre driver nabohotellet, sa han kan bare ta et elegant hopp fra sin veranda til verandaen pa dette hotellet. Eller vel mye skitsnakking og fliring ble vi enige om a ha langdistanse-svomming, og sjekke hvem som vant. Vinneren skulle fa en flaske red horse. James ville i utgangspunktet ha et kyss, men da jeg fortalte at jeg skulle fa en av damemannene til a betale i safall gikk han med pa RewdHorse han og. Bob gjorde som vanlig og backet ut da vi skulle hoppe i havet. Sa han matte jobbe istedet (dog satt han pa verandaen og kikket under hele seansen). Svommingen var fristil ifra stranden, rundt ene baten ute i havna og til en annen bat som lag lengre borte. Strekken var kanskje 500m. Ledet bra ganske lenge, men plutselig seg bikinitrusa, sa jeg matte stoppe og knyte den fast hardere. Noe som gjorde at vi ikke ble helt enige om hvem som vant. Jeg mener jeg var forst og James mener han vant. Jeg er temmeig sikker pa at det var meg, og jeg hadde vunnet overlegent hadde det ikkevaert for bikinitrusa. Vi forsokte a fa Bob til a avsi dom men han blanektet selvsagt. Sa vi endte med a kjope en ol hver og gi til hverandre.

I morgen har jeg bestilt meg bussbillett tilbake til Puerto Princesa sammen med Bob. Han skal visstnok ivei og hilse pa familien sin et par dager. Passe beleilig samtidig som jeg skal ned. Men uansett hyggelig med selskap, og har jo blitt vandt til a ha han med for det meste likevel. Dessuten har han lovt a te meg med ut pa date, ala valentinesday date for a vise meg hvordan filippinske mennesker feirer valentinesday. Skal bli spennende a se hva det byr pa. Er i allefall blitt lovet god mat, sa da er det helt greit for meg :D

Ellers har jeg endelig opparbeidet meg en anstendig brunfarge, sa na gidder jeg ikke bruke solfaktor lngre, er nesten svart pa skuldrene og knaerne. Haper det henger i lenge, til og med nar jeg tar runden igjennom Kina, Mongolia og Russland.

Neste stopp for min del na er Cebu. I Puerto skal jeg forsoke a finne ut om det gar fly eller bat ned. Haper pa det sistnevnte, tror jeg kan ha mye mer morro pa en lokal ferge enn pa et fly. Bob pa sin side syns jo selvsagt at jeg bor fly..